Stemningsrapport: Mesterklasse med Håvard bustnes

Mesterklassen med dokumentarfilmskaper Håvard Bustnes ble introdusert av Ingrid Dokka, som beskrev ham som en av Norges mest skapende dokumentarister. De siste årene har han produsert omtrent én film i året, og gjennom mesterklassen fikk publikum et innblikk i både filmene hans og arbeidsmetodene bak.

Vi reiste tilbake til 2008 og filmen Blod og ære, som ble Bustnes' store gjennombrudd. Filmen følger bokserfamilien Klemetsen fra Stavanger, og Bustnes fortalte at dette er filmen han selv er aller mest stolt av. Han viste klipp fra filmen og delte refleksjoner om hvordan han arbeidet den gangen, blant annet om nysgjerrigheten på hvordan det var å sende sønnen ut i bokseringen. Han fortalte også om sin kjærlighet til 8 mm-film og hvordan arbeidsmetodene hans har utviklet seg. Tidligere var han mer som en flue på veggen, mens han etter hvert har tillatt seg å be medvirkende snakke om ting han er nysgjerrig på.

Fra Blod og ære gikk turen videre til Helsefabrikken, der publikum fikk se klipp fra filmen. Bustnes fortalte blant annet om hvordan et nærbilde av en stoppeklokke måtte fjernes fra NRK-versjonen fordi det ble ansett som et for kreativt innslag.

Det ble også vist klipp fra Opprørske oldemødre, som Bustnes opprinnelig ønsket å lage som en morsom film. Etter et videomøte med de to eldre kvinnene, der de begynte å krangle som et gammelt ektepar, skjønte han at her var det noe å bygge videre på. Bustnes kunne også fortelle en historie om Shirley, som hadde et skjult kamera på seg. Da det pep i sikkerhetskontrollen, svarte hun:

– Oh, it's just my hip!

Denne anekdoten ble møtt med latter i salen.

Mesterklassen tok også for seg filmen Hatets vugge, om et høyreekstremistisk parti i Hellas, der Bustnes fortalte om hvor krevende og til tider farlig det var å komme tett på menneskene han filmet. De var kjent for å banke opp journalister.

Ingrid Dokka spurte om dualiteten som kan oppstå når man blir kjent med mennesker man selv er grunnleggende uenig med. Bustnes fortalte at de blant annet hadde spist middag sammen med dem, og at det skurret for ham å skulle utfordre dem først mot slutten av filmingen. Samtalen kom inn på den vanskelige balansegangen mellom å komme tett på menneskene man filmer og samtidig beholde sin kritiske distanse.

Deretter gikk samtalen videre til Trond Giske – Makta rår. Bustnes fortalte at prosjektet startet etter metoo. Denne gangen valgte han en motsatt tilnærming og konfronterte Giske ganske hardt i starten av prosjektet. Giske ønsket at han skulle følge ham over lengre tid. Bustnes innrømmet at han selv ble sjarmert av ham, men at møtet med varslerne etter hvert ga ham et annet perspektiv på historien.Han fortalte også om hvordan han noen ganger velger å være synlig i sine egne filmer, nettopp for å tydeliggjøre skillet mellom filmskaperens og hovedpersonens meninger.

Et annet prosjekt som ble trukket frem, var Geronimos tapte stamme. Filmen reiste et etisk spørsmål om hvem som egentlig har rett til å fortelle en historie, og ble på mange måter også en selvkritisk film. Bustnes reflekterte over hvordan dokumentarprosjekter kan utvikle seg i helt uventede retninger:

– Du begynner et sted og slutter et helt annet sted.

Han trakk frem nettopp dette som noe av det fantastiske med dokumentarfilm. Vi fikk også høre om Gartneren, buddhisten og spionen, et komplisert prosjekt som startet da Bustnes ble kontaktet av en person som hevdet å være dobbeltspion. Også her understreket han betydningen av at filmskapere er kritiske til seg selv og sine egne vurderinger.

Mot slutten av mesterklassen spurte Ingrid Dokka hvordan han finner tid til å tenke på nye prosjekter, og når arbeidet med finansiering begynner. Bustnes kunne fortelle at det noen ganger føles tilfeldig, men at han følger magefølelsen når han velger sitt neste prosjekt. Han understreket også at det ligger mye hardt arbeid bak finansieringen av filmene.

– Det er ikke noe hemmelig triks dessverre.

Han anbefalte også å ha flere prosjekter gående samtidig. Noen ganger er det nettopp prosjektene man bryr seg minst om, eller bare gjør for gøy, som ender opp med å bli de beste.

Tusen takk til Håvard Bustnes og Ingrid Dokka for en innholdsrik mesterklasse, og til alle som deltok!

‍

Foto: Fredrik Nielsen og Sara Lockertsen

‍

‍

‍